Utleggstrekk er en måte for en kreditor å få dekket et pengekrav ved at namsfogden beslutter at deler av skyldners lønn, pensjon eller trygdeutbetaling skal bli holdt tilbake av arbeidsgiver eller NAV for å overføre dette direkte til kreditor. Dette pålegget er arbeidsgiver pålagt å følge.
Mange omtaler dette også som påleggstrekk, særlig ved offentlige krav som skattekrav via Skatteetaten eller bøter fra Statens innkrevingssentral. Reglene er de samme, men begrepene brukes ofte litt ulikt avhengig av hvilken myndighet som krever inn pengene.
Bakgrunn for utleggstrekk
Når en person skylder penger og ikke betaler frivillig, kan kreditor begjære utlegg etter at visse forutsetninger er tilstedefor at kravet skal ha såkalt tvangskraft. Dersom namsfogden finner at det finnes grunnlag for utlegg, kan det legges ned trekk i skyldners lønn, pensjon eller trygdeutbetaling. Denne ordningen sikrer at kreditor får kravene sine dekket direkte fra skyldners inntekt.
Prosessen starter som regel med at kravet er forfalt til betaling og kreditor ber namsmyndighetene vurdere om det skal iverksettes trekk for å dekke det utestående beløpet etter at tvangsfullbyrdelse er varslet og det er tvangskraftig. Det er namsfogden som har myndighet til å fastsette og administrere utleggstrekk på vegne av private og foretak.
Forskjellen mellom utleggstrekk og påleggstrekk
Selv om det kan virke forvirrende med to begreper, er hovedpoenget at utleggstrekk og påleggstrekk i praksis fungerer helt likt. Det er bare forskjellige etater som benytter ulike uttrykk:
- Utleggstrekk: Benyttes ofte av namsfogden i forbindelse med private krav eller andre krav som en kreditor har fremmet gjennom namsmyndigheten.
- Påleggstrekk: Vanligvis brukt av offentlige etater som Skatteetaten, NAV og Statens innkrevingssentral. De bruker dette begrepet når de vil hente inn skattekrav, tilbakebetalingskrav, ubetalte bøter og lignende.
Uavhengig av betegnelsen er det altså samme regelverk som gjelder. Det er ikke anledning til å trekke så mye at skyldner blir stående uten midler til det som regnes som nødvendige utgifter til bolig og livsopphold.
Hovedprinsipp for beregning av utleggstrekk
For at skyldner ikke skal havne i en uholdbar situasjon, finnes det klare regler for hvor mye som kan holdes tilbake. Hovedregelen er at skyldner skal ha nok igjen til å dekke nødvendige boutgifter og livsopphold for seg selv og den familien han eller hun faktisk har forsørgeransvar for. Dette er nedfelt i forskrift om livsoppholdssatser ved gjeldsordning og utleggstrekk. Du kan lese en forenklet versjon av livsoppholdssatsene her.
Namsfogden starter med å beregne skyldners totale netto utbetaling etter skatt. Deretter trekkes det fra et beløp som er ment å dekke boutgifter og et fastsatt livsopphold til mat, strøm, klær og andre basisbehov. Det som eventuelt gjenstår av denne netto utbetalingen, blir gjenstand for utleggstrekk. Har man ikke noe “overskudd” ut over livsopphold og boutgifter, blir det heller ikke noe utleggstrekk, daavsluttes utleggsforretningen med "intet til utlegg".
Beregningsgrunnlaget
Når namsfogden skal vurdere hvor mye som kan trekkes, vil de normalt se på:
- Skyldners inntekt etter skatt (nettolønn, pensjon eller trygd)
- Dokumenterte boutgifter (husleie, boliglån, boligforsikring, kommunale utgifter, eventuelle fellesutgifter m.m.)
- Livsoppholdssatser som er fastsatt av myndighetene
- Forsørgeransvar for barn eller ektefelle/samboer (dersom ektefelle eller samboer ikke kan forsørge seg selv)
De offisielle satsene tar høyde for at utgiftene vil variere basert på alder, familiesammensetning, og om man for eksempel er aleneforsørger eller har funksjonshemminger som krever ekstra utgifter.
Forsørgeransvar og samboer/ektefelle
Som hovedregel skal hver voksen i et samboer- eller ekteskapelig forhold forsørge seg selv, samt halvparten av felles barn. Om ektefelle eller samboer ikke kan forsørge seg selv, tar namsfogden hensyn til at skyldneren må dekke mer. Det kan påvirke hvor stort trekk namsfogden faktisk kan legge på skyldners inntekt. For eksempel vil en ektefelle med lav eller ingen inntekt kunne øke skyldners forsørgeransvar, noe som gir et høyere fribeløp før det tas noe til dekning av kravet.
Beregningen i praksis
I praksis vil namsfogden ofte be om lønnsslipper, skattemelding, husleiekontrakt og eventuelle andre relevante dokumenter som viser utgifter og inntekt. Det regnes så ut et budsjett hvor boutgifter og livsopphold prioriteres. Livsoppholdssatsene er veiledende, men de kan justeres hvis skyldner for eksempel har ekstraordinære utgifter. Hvis skyldner ikke svarer på fremleggelsen av en utleggsforretning vil namsfogden bruke skjønn og de opplysninger de får fra offentlige kilder.
Det er kun det overskytende, altså differansen mellom netto inntekt og nødvendige utgifter, som normalt kan trekkes. Hvis skyldner har flere kreditorer, vil namsfogden fordele beløpet mellom dem eller bestemme rekkefølgen basert på ulike prioriteringsregler.
Viktige hensyn
Formålet er å balansere hensynet til kreditorer som ønsker å få dekket kravene sine, og hensynet til skyldner som trenger et forsvarlig beløp å leve for. Hvis det fastsatte trekket viser seg å være urimelig eller innebærer at skyldner ikke har nok til å dekke egne eller familiens nødvendige behov, kan man be om en endring. Namsfogden har nemlig plikt til å vurdere situasjonen på nytt dersom det skjer endringer i skyldners økonomiske forhold eller familiesituasjon.
Selv om utleggstrekk kan være en belastning, gir det samtidig skyldner muligheten til å nedbetale gjeld på en forutsigbar måte. Ved å sørge for at et fast beløp blir trukket hver måned, unngår man ubehagelige overraskelser og rettslige skritt for ytterligere inndrivelse.
